Det er 1½ måned igjen til mars – den første vårmåneden. I år må jeg visstnok slenge altankassene mine innover på altanen. Det står i husordenen. Jeg later for tida som om at jeg ikke har lest det. Jeg synes det er en teit regel. Jeg har aldri hørt om personskade som følge av nedfallende altankasser – og det henger likevel en del altankasser rundt om på verdens altaner. Så mens jeg grubler på hvordan min altan skal bli en frodig oase av hyggelige blomster – samtidig som at jeg fremdeles kan bruke altanen (den er liten), så koser jeg meg med mine seks inneplanter.
I dag kommer det kun bilde av tre av dem. Den ene orkideen er så sliten at den ikke orker å bli tatt bilde av, aloe veraen ser bare ut som en aloe vera – og treet mitt er ikke så veldig spennende, selv om det er noe av det fineste jeg har i leiligheten min. (Tenk, en gang var det bare et lite minitre i potteplanteformat – nå er det et minitre i buskformat! Det har vokst en del på de fire åra jeg har eid det!)
Det er sånn hos oss – at det alltid spirer best i våre krukker når vi er vekk. Da vi kom hjem fra juleferie fant vi knupper og spirer – og disse vil jeg dele. De er så deilig livsbekreftende!
Den første er orkideen min. Den har hvite blomster. Jeg aner ikke hva den heter – men den har også vært døden nær. Men nå, plutselig, ser den ut til å ville livet igjen. For da vi kom hjem fra juleferie fant vi disse – som du kanskje ikke tenkte over da du så bilde av den første gang.
Fire nye skudd på stammen. Vi vet ikke hva vi skal gjøre med den. Satser på at den steller seg selv, rett og slett. .. for ingen av oss er gartnere. Har hørt mye om å klippe ned og styr og stell. Men vi gidder ikke. Survival of the fittest!
Og det er også tanken bak denne stakkar julestjerna – som felte stort sett alle bladene sine med en gang den kom hjem fra IKEA. Noe sier meg at den har fått litt sjokk – den stod ganske kaldt i ikea – og her er det sånn passe varmt i forhold. Så det var sikkert derfor. Den var i hvert fall ikke dau – selv om jeg var ganske overbevist om at pjuskeriet ikke levde mer.
Jeg hadde egentlig tenkt til å kvitte meg med den før jul, men pga sykdom og sånn, så ble ikke det noe av. Hadde stort sett tenkt til å kaste den som det første dag jeg kom hjem. Men da jeg så nærmere på den: liv!
Små søte grønne og røde babyblader hopper frem fra stilken. Kanskje jeg klarer å holde liv i den – helt frem til jul?! Så får jeg heller bare leve med “julepynt” til feil årstid. Jeg vet forresten ikke om disse liker seg i vinduskarm.. Men nå står den der, så får vi se hvordan det går!
Og helt til sist – min lille novemberkaktus. Den blomstrer for harde livet. Jeg elsker novemberkaktuser, rett og slett.
Kanskje denne blir stor den også – sånn som treet mitt? Jeg kan håpe. Nå håper jeg bare på at jeg får se blomsterne. De er så flotte når de springer ut!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar