Er det sånn det er å være menneske?

Jeg har litt eksistensiell krise. Jeg har hatt en "døden kommer til meg også-opplevelse" og blitt ramma av panikk. Jeg tenker ofte, og mye på hvordan det skal gå med jenta mi om jeg dør. Jeg tenker på små ting, som om hun kommer til å bli avvent med bleier "til tiden", om hun kommer til å trives i barnehage, om hun blir snudd fremover i bilen for tidlig, osv, om jeg ikke er der. Og jeg tenker på store ting - som at jeg feks ikke ville kunne få se henne vokse opp, begynne på skolen, få kjærester og barn..

Jeg ligger våken om natta og tenker, jeg er kval om morgenen og jeg har det .. best når jeg ikke er alene. Jeg har smerter i brystet jeg ikke vet om er ekte eller ei, og jeg stoler på at kroppen min kommer til å klare seg til den blir førti en gang. Det er kun 15 år til, men jeg tror liksom ikke på det lenger.

Grunnen til dette er mine turbulente 12 timer mellom 2.30 og 15.30 på mandag. Mandag 26.01.2008. Da Rasmus ringte til legevakta fordi jeg gikk i panikk og ikke fikk sove fordi jeg hadde vondt i beinet. Legevakta sa jeg burde reise til skadestua.
Skadestua oppdaga feber, lett forhøya blodtrykk og d-dimer i blodet. Og sammen med vondt i leggen indikerer d-dimer i blodet blodpropp.

10 timer etterpå er jeg utskrevet. Tilsynelatende frisk. Ingen kan forklare meg hverken hva smertene i foten er, hvorfor jeg hadde en trykkende følelse for brystet fra onsdag til fredag, eller hvorfor jeg har så mange d-dimer i blodet. Jeg blir bare utskrevet.. Fint nok, jeg har ingenting i lungene eller benet, de har lyst meg igjennom på alle måter moderne leger kan lyse folk igjennom. De fant ingenting. Men er jeg beroliga? Kanskje litt, men ikke så veldig.

Og jeg er ikke så feit. Jeg er ikke så inaktiv. Jeg er overvektig, men jeg spiser ikke godteri hver dag (faktisk spiser jeg ekstremt lite godteri i det hele tatt. Det vi snoldrer i er is, kaker, kakao og sjokolademousse.. stort sett aldri potetgull, brus og godteri!), jeg spiser massevis med frukt og grønt, drikker vann, grønn te, spiser hvitløk og chili, osv. Og likevel havner jeg på sykehuset klokka tre om natta pga mistanke om blodpropp.

Ting ble ikke bedre av at jeg i går fikk vite at jeg har hull iene tanna mi. Altså- jeg gjør alt der også - skyller, børster, bruker tanntråd. Etc. Likevel får jeg hull. Jeg hater å borre, jeg hater bedøvelsen. Jeg hater stolen og de stygge bildene i taket. Grr.. Nå er jeg lei.
Neste uke skal jeg først til legen og bli stukket mer. Så skal jeg til tannlegen og bli maltraktert i munnen. Jeg orker ikke smile og være glad. Jeg er lei. Ting gikk så fint, så faller min fysiske verden bare sammen. Når jeg endelig hadde fått styr på leselyst og motivasjon, i tillegg til at jeg hadde litt overskudd til husarbeid, matlaging og sosialt liv. :(

Hvorfor kunne jeg ikke bare fått dette halve året i fred?! Det eneste jeg vil er å gjøre ferdig bachelorgraden min og få en grei økonomi. Takk.