Har dere hørt om gravide folk og hormoner og troll og sånt?
Jeg kjenner meg ikke egentlig igjen i den der. Men jeg kjenner på noe annet. En foruroligende følelse av at jeg nok egentlig ikke kommer til å digge de neste 1000 undersøkelsene av mor og barn under graviditeten. Jeg har slutta å se poenget i det. Jeg har blitt så skuffa. Jeg orker det ikke mer. Hvorfor skal jeg dra meg av gårde, når jeg ikke får vite noe nyttig, eller noe interessant eller noe som helst som jeg på noen måte føler er relevant for meg?
La meg ta tre eksempler:
Første ultralyd:
Den strenge dama sier klart i fra om at hun KUN ser etter om det er noe galt med nakkefolden og slikt. Noe mer hadde jeg jo sånn sett ikke forventa, men hun var i overkant taus. Vi måtte selv regne oss frem til hva som var hjerte og ryggrad, og spørre om det faktisk var det. Og helt på slutten, så sier hun så vidt: "Ja, og der er en arm, en til, et bein, og det siste." Og så skrur hun apparatet av og sier at hun må regne litt.. Sjansen for Downs er som før nevnt 1:20059, og takk og farvel med ett eneste bilde i hånden (vel vitende om at andre har fått både to og tre, men vi må nøyes med ett..)
I flere dager er man jo helt oppe og kjøre, lever på hele opplevelsen av å ha sett noe hoppe litt rundt inne i magen. Men så kommer all tvilen. Hun sa jo ingenting. Og hun sa hun bare så etter nakkefolden, etc. Og hun sa ingenting. Og .. mon tro om den ensidige fokuseringen på nakkefolden gjorde at hun kunne ha oversett noe som var galt? Hm. Jaja, altså, alt er sikkert fint, men hun kunne da ha gått litt lenger i sine anstrengelser i å berolige oss. På et vis.
Legebesøk:
Leger er jo så som så. Hele greia med at legen skal behandle pasienten og ikke bare problemet er noe man gjerne vil føle når man er til legen, er det ikke? Og hos legen min, så føler jeg meg som et problem i seg selv. Jeg hadde tre ting å si til legen:
Jeg lurer på hvordan bekkenløsning er for når jeg går, svømmer, går i trapper etc, og om kvelden etter at jeg har gjort slike ting legger meg - så har jeg vondt i halebeinet og sliter med å snu meg i senga uten at det gjør vondt, etc. Kegen forteller meg at det ikke er bekkenløsning, av to grunner:
Det er alt for tidlig, og man har ikke vondt bak, man har vondt fremme - ved skambenet, når man har bekkenløsning. Ergo er det bare jeg som er hysterisk.
Jeg mistenker at jeg kanskje kan ha fått underlivssopp: det avfeier hun bare som "naturlige hormonelle forandringer", og vil ikke en gang undersøke det på noen som helst slags måte.
Jeg sier jeg har mye vondt i hodet: hun sier at slik er det bare - jeg spørr om det virkelig ikke er noe å gjøre, hun gir meg en henvisning til fysioterapi.
Det som irriterer meg mest, er at hun tydeligvis mener jeg er hysterisk. Og egen "research" (feks på hjemmesiden til den norske foreningen for folk med bekkenløsning) har vist meg denne infoen: 1/3 av alle med bekkenløsning har vondt foran, 1/3 av alle med bekkenløsning har vondt bak (blant annet i halebeinet) og 1/3 har vondt både foran og bak.
I November fikk Dan og Ditte endelig sin datter ut av Dittes mage, etter at Ditte hadde hatt akutt bekkenløsning og vært sykemeldt siden 14. uke av svangerskapet. Jeg er nå i 18. UGH, sier jeg! Jeg har ikke sagt dette til legen, for det er jo ikke akutt, jeg vil bare.. bli tatt på alvor. Noe jeg ikke blir.
Første jordmorbesøk:
Så kommer man til jordmoren. Dama som liksom vet alt om fødsler og graviditet. Hun som er som en guru for alle gravide kvinner. Hun som skal råde og trøste og være et medmenneske og alt det der. For det første, så måtte jeg selv teste urinen min for det den pinnen nå tester for, noe jeg ikke helt fatter grunnen for. Hva om jeg var slik hysterisk gravid som ikke vil utsettes for alt mulig merkelig, så jeg lot være å si til jordmora om den forandra farge?
Det neste var, at hun slettes ikke sa noe om alt det som stod i brevet at hun skulle si noe om. De forskjellige fødeavdelingene, råd og tips om hva og hvordan man burde trene, hva man burde spise eller ikke spise (hun sa dog: husk å trene, og spis sunt og variert, men det gjelder ærlig talt for alle). Det eneste hun la vekt på var to ting: DU ER HELT NORMAL - gjør bare alt du lyster og vil.. Og joda, slik føler jeg meg jo også. Ingenting viser, og ingenting kjennes spesielt annerledes ut. Jeg ville heller kanskje ha en bekreftelse på at jeg er noe litt annerledes enn alle andre kvinner. Jeg får jo ikke gjøre alt jeg vil.. Røyke og drikke alkohol og sitte på røykfyllte kaféer med venner eller noe.. Og det neste: du veier for mye, du får sikkert diabetes.. Virkelig lite koselig besøk hos jordmoren. Neste gang jeg får komme dit er i mai. Det er deilig lenge til.
Faktisk, så er jeg så lei av å ikke bli tatt seriøst, at jeg vurderer å droppe alt. Ikke stikke til kontrollene mer. For jeg gidder ikke. De har gjort det så mange ganger, at de knapt ser meg som person, bare som "standard rugekasse, 23 år, litt overvektig og med lavt stoffskifte.. Jaja.. Det har vi sett før." Jeg skulle nesten ønske jeg var 15år, så hadde jeg sikkert fått litt mer.. oppmerksomhet.
Er ikke meningen å virke som et fornærma barn her, altså. Men jeg føler meg altså litt oversett. Og tro meg, på den ene sida - så har du familie, som maser om stoffskifte og Symfyse-Fundusmål og hjertelyd og sånn. Og jeg har ikke fått målt noe SF-mål, hørt hjertelyd siden 10. uke eller blitt undersøkt noe videre for eventuelle komplikasjoner i forbindelse med stoffskiftet. Jeg har bare fått vite at "naturen går sin gang".
Når folk på ene sida, kun snakker om at "du er gravid, du er noe spesielt" (hver dag) og folket på andre sida snakker om "du er bare enda ei gravid dame" (en gang i måneden), så blir man superskuffa av det siste, altså. Jeg er nok ikke noe superspesiell, jeg er nok bare enda ei gravid dame, men jeg har stadig behov for å få litt betryggende info. Eller noe i den duren.
Så. Det var dagens rant om manglende personlighet i helsevesenet.
Tre tips til gravide: ikke les noe om graviditet på forhånd, for da vet du alt du trenger å vite.. Som at du må ta jern fra 20. uke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar