Samarbeidsprosjekt

Jeg får aldri dette mønsteret til å stemme, så det blir et bilde der resultatet ser ut som om det er vellykka. Det er jo sånn man må gjøre.

Velurbukser med ribb i liv og bein. Den poser skikkelig – for den er gigantisk. Grunnen er mangefassettert. Feks syr jeg alltid ting for store, fordi jeg synes det er kjedelig å sy noe, og så oppdage at det ikke passer. Det er en del av greia. Den andre delen er at buksene tydeligvis ER store i størrelsen. Den tredje er at jeg ikke leste hele oppskrifta før jeg begynte å klippe og sy. Det vil si at jeg gjorde “blokk ett” i oppskrifta, gikk videre til “blokk to”: ønsket variasjon… og da var det plutselig sånn at man burde ha lest den først – for så kunne man ha kutta 3 eller 5cm av toppen. Jeg orka ikke begynne å etterfikse, så den har ei kjemperompe – og ikke minst: et kjempeforparti! Kan man trøste seg med at det er inn med haremsbukser?!

Uansett – så har jeg sydd disse buksene før – og hver gang blir det mislykka. Jeg tror rett og slett, at mønsteret ikke er bra nok! Jeg er fritt og freidig kommet frem til den konklusjonen, for jeg har sydd ANDRE bukser og fått det til – men akkurat disse – nope! Krise hver gang. De er for deforme :(

De duger til hjemmebukser. Og så er de litt spesielle – for det er “premien” til Ingeborg. Hun har selv valgt den. Da vi kl. 10 i dag hadde sett på tv i to timer spurte jeg henne om vi skulle sy noe. Det ville hun gjerne. Så vi så i et par sybøker, hun valgte bukse og jakke. Så gikk vi i stoffkassa og fant stoffet hun ville bruke. Så prøvde vi å tegne av mønsteret – men jeg har aldri hatt mønsterpapir….. og nå er ungen så stor at man ikke kan fikse det på bakepapir mer. Så da måtte i rett og slett ta en liten handletur. Cashe inn quick-kalenderpremien (200kr på fjorårets skrapekalender!) kjøpe fem rosinboller og gå i Panduro og finne skredderkritt og mønsterpapir.

Vi hadde en skikkelig fin tur! Og da vi skulle sykle hjem måtte hun holde mønsterpapiret der hun satt bakpå sykkelen som min lille dronning. Hun syntes selv hun var så god at hun måtte ha premie – og det var da hun valgte at det var at vi skulle sy. Små barn altså.. Er ikke nødvendigvis så kravstore.

Koselig ble det. Og hun er skikkelig god til å gi meg nåler.

Det som er det fine, er at når vi gjør ting sammen på den måten der, er at hun forstår at jeg ikke nødvendigvis bare kommer løpende og vil lage plastelinastjerner sammen med henne, bare fordi hun vil. Så da leker hun mye bedre selv, faktisk – og kommer så tidvis og deltar i “vår lek” (som jeg så i hovedsak holder på med).

Så, tips til hjemmeværende småbarnsforeldre: start felleslek som du selv gidder holde på med, og la barnet gå fritt til og fra.