Det går kanskje litt treigt med oppdatering av bloggen, men jeg håper da at jeg klarer å komme meg igjennom alle de punktene jeg har tenkt til å komme meg igjennom før jeg faller helt langt bak det hele. Nå er det nemlig tid for historien om fødselen. Jeg skal prøve å begrense meg ;)
Fødselen forløp i det store og det hele veldig greit. Og som jeg sa til mødregruppen min - den var både veldig lang og veldig kort!
Jeg fikk etterhvert rier. Det var ganske spennende, og litt irriterende. For man blir veldig spent (selvfølgelig), men med mine rier, så skjedde det ikke noe mer. Jeg bare fikk dem med 10 minutters mellomrom (sånn ca de var ganske ujevne, men 8-10 er nøyaktig nok til at det blir en spennende historie). Det starta da klokka var 1830, og jeg lå stort sett på senga, og fikk ikke sove. Da klokka var nærmere 07 neste morgen bestemte jeg meg for å spise to pinex, og håpe på at jeg klarte å sove.
Jeg ble vekket av Rasmus i tolvtiden, det var tid for siste jordmorkontroll. Vi kom inn på jordmosenteret, og riene begynte så smått å komme igjen. Hun sa at det var jo fint for meg, men at jeg måtte forberede meg på at det godt kunne ta lang tid. Hun sjekket ikke en gang hvordan det stod til med åpning og alt det der - det eneste hun gjorde var å gi meg tid til overtidskontroll - uken etter. Stooor skuffelse.
Vi bestemte oss for å kjøre en tur. Det ble raskt rimelig uutholdelig, så vi reiste hjem, spiste middag, Rasmus malte, jeg lå i senga, vi spillte playstation, og det ble aldri noe mer stas med de der riene der. Jeg tok igjen to pinex, og fikk sove. Neste dag var riene atter en gang borte - og jeg var både skuffa og letta. Hadde lest et sted, at gåturer er rifremmende, så vi satte i gang med å gå rundt i Vigerslevparken. Det hjalp, riene startet igjen.
Da vi kom hjem - så ble jeg plutselig ekstremt våt i trusene. Ble ganske så i tvil om det var vannet som hadde gått, eller ikke. Trava rundt i leiligheten i noen timer, men klarte ikke å slå meg til ro med usikkerheten, og ringte inn til sykehuset. De sa at jeg kunne komme til sjekk. Det var ikke vannavgang, men jeg var 3cm åpen og hadde kun 1cm livmorhals igjen. Jordmora mente jeg kom til å føde den natta.
Vi reiste hjem igjen - kjøpte kanelgifler og hyldeblomstdrikkelse på veien hjem. Vi så en film og gikk til sengs. Jeg hadde jo fått streng beskjed om å sove for å samle krefter til fødselen som var snart. Problemet var bare, at nå var jeg ikke så spent mer - nå var jeg mer plaga av at riene var så sterke at jeg ikke FIKK sove for dem lenger. Jeg måtte stort sett opp og stå på alle fire når de kom, og jeg var ikke spesielt happy for at det var action, lenger.
Inne i senga sa jeg til Rasmus, at han burde legge seg og sove, men han nekta. Han ville gjerne være med og ta tid på riene osv. En halvtime senere gikk vannet! Heldigvis stod jeg på gulvet, så det kom ikke noe i senga. Jeg hadde dessuten på meg et bind, for herreguuud så mye slim! NÅ ble det vondt. Det tidligere hadde vært helt overlevbart, bare puste dypt to tre ganger og så var det over. Nå var tiden kommet for smerter som gjør at man har lyst til å hyperventilere. Jeg valgte å gå for mantra-metoden. En jevn strøm av "auauauauaua- faen, auauauaua" funket ganske greit for å få ut både frustrasjon og holde pusten i sjakk.
Rasmus ringte til fødeavdelinga, de sa at vi skulle vente i 20 minutter - det at riene kom så jevnt og tett - og med så stor intensitet var ikke garantert i fremtiden også. 20 minutter etterpå ringte Rasmus igjen. Fødefolka var igjen ganske skeptiske til om jeg egentlig var ordentlig i gang med å føde (de skulle bare visst), men sa at vi kunne komme inn, om jeg var meget forpint. Rasmus hjalp meg i klærne, jeg ble sur fordi han virka så desorientert, vi kom oss til bilen i en ripuase, og jeg var sjeleglad for at vi ikke skulle kjøre i mer enn 10minutter for å komme frem.
Vel fremme ble jeg undersøkt, og dama sa jeg var 4cm åpen. Det var ikke godnyheter for meg. Det var riiimelig intenst, og til tider følte jeg meg kvalm av all pustinga. Jordmora spurte om jeg ville ha lavement (klyster), men jeg var egentlig ikke så interessert i å sitte på do med de riene der, nei. Hun lurte på om jeg ville i badekar - men jeg klarte ikke å svare ordentlig på det, fordi jeg (var opptatt av å ha rier) lurte på om man egentlig kunne komme i kar uten å ha fått et lavement først?! Det hadde jeg nemlig hørt at man ikke kunne. Men jeg orket ikke å legge meg ut i lange setninger på det tidspunktet der. Hun begynte å snakke om smertelindring, og jeg ville på en måte ikke, og på mange måter ville jeg, likevel.
Vel, til sist så kom hun frem til at epidural var noe for meg. Jeg var ikke vill med idéen, men om det var det hun mente var best, så var vel det best. De kom med et CTG-apparat - for før epi skal de måle barnets aktivitet i 20minutter først. Og her begynner dramaet:
- Jm hadde ikke merka etter på magen min hvordan babyen lå.. Ergo hadde hun vanskeligheter for å finne hjertelyden. Jeg forsøkte å kommunisere at venstresiden var mer plausibelt sted å finne den - enn høyresiden, men jeg tror ikke jeg egentlig noensinne fikk sagt det.
- Da de endelig fant hjertelyden med magemåleren - så var den for svak og vanskelig å få styr på. Det ble bestemt at de skulle sette en dings på hodet hennes for å måle hjertelyden derfra.
Jeg ble dessverre kommandert over på rygg, den verste stillingen jeg kunne forestille meg på det tidspunktet. Og strengt tatt syntes jeg jordmora var rimelig teit da hun bad meg tenke på det beste for barnet mitt.
Da elektroden var på plass hørte vi hjertelyden, og jordmora mente at den sank på feil tidspunkt. Jeg hadde litt tidligere fått lystgassmaske i hånda, nå ble det snudd på noen brytere, og jeg fikk oksygen i stedet for. Jordmora sa at legen kom til å komme og ta blodprøver av hodet hennes, og var resultatene feil - så kom det til å bli keisersnitt. Legen kom, blodprøve ble tatt, den var det en teknisk feil på - en til ble tatt og den var.. fin? Det vet jeg egentlig ikke.. Keisersnittet ble i hvert fall avlyst, for nå - en time etter at jeg kom inn på fødeavdelingen, hadde jeg pressrier og var 10cm åpen.
Dramaet var ikke helt over. Klokka var 0430, og dama gav meg tidsfrist. Er baby ikke ute til klokka er 05, så kommer vi med koppen. Akk og ve. Press og press og noe vedrypp og alt mulig.. Ut kom hun, klokka 0454. Og var søøt.
Jordmora sa til meg, senere, at hun egentlig ikke trodde at jeg kom til å klare det, for babyen stod skeivt og jeg hadde ikke verdens beste pressrier, osv osv. Men jaggu gikk det. Frisk og fin og scorte 2x10 på apgar-scoren. Jeg la meg til å sove etter å ha stirret på henne i en time.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar